Er såkalte bekreftelsesnyheter et større problem enn falske nyheter, spør Samfunnsviternes leder, Merete Nilsson, i et debattinnlegg i Aftenposten 13. november.

Av Merete Nilsson, leder i Samfunnsviterne

Innlegget stod på trykk i Aftenposten 13. november.


Kampen mot falske nyheter har preget samfunnsdebatten det siste året. Oppmerksomheten har vært spesielt rettet mot Trumps valgkamp fordi så mye av hans kampanje bygde på løgner.

Men er «fake news» egentlig noe nytt? Og hvor stort er problemet?

I realiteten er ideen om at det finnes fakta med stor F blitt utfordret lenge.

Med kulturstudiene på 1960-tallet ble det en økende bevissthet om at historien må ses på gjennom ulike briller, som for eksempel etnisitet, kjønn og seksuell legning. Sannheten blir da et spørsmål om «hvilken sannhet og for hvem».

Snarere enn å kjempe mot falske nyheter, trengs det kanskje heller en erkjennelse av at dagens samfunnsutfordringer er komplekse.

De løses ikke nødvendigvis med mer fakta.

Ved å akseptere denne kompleksiteten kan fokuset flyttes til den viktige diskusjonen om hva som er de gode handlingsalternativene.

 
Ekkokammereffekten

Kanskje er såkalte bekreftelsesnyheter et større problem enn falske nyheter?

Internett og sosiale medier gjør det mulig å sile informasjon slik at det passer med ens eget verdensbilde. Resultatet er en offentlighet som er langt mer fragmentert og individualisert enn tidligere. Det er stadig færre opplevelser av at noe er felles.

Hva gjør det med den offentlige debatten at Aftenposten.no ser forskjellig ut for hver leser, ut fra hva man har klikket på og lest tidligere?

I sosiale medier er denne ekkokammereffekten enda sterkere. Her velger man i stor grad selv hva man vil følge med på.

I tillegg forer algoritmene oss med skreddersydde nyheter basert på tidligere klikk og med et kildegrunnlag av svært vekslende kvalitet.

Fordreining av sannheten er et virkemiddel som alltid har eksistert i politikk og samfunnsdebatt, men hvem gir oss motargumenter når hver og en av oss er vår egen nyhetsredaktør?


Anerkjenne ulike ståsteder

Den fragmenterte offentligheten har stor betydning for vår evne til å løse de utfordringene vi som samfunn står overfor. 

Driveren i de store kontroversene vi ser i samfunnet er ofte reelle interessekonflikter, fordekt som uenighet om fakta.

I stedet for å svare på utfordringer med mer fakta må vi starte med en anerkjennelse av de ulike aktørenes ståsted.

Poenget er ikke å avskrive «fakta», men å ta ulike ståsteder i kontroverser alvorlig og peke på ulike reelle løsninger.

Klimautfordringen er et godt eksempel. Den naturvitenskapelige forskningen med stadig mer alarmerende rapporter fra FNs klimapanel er lite egnet til å overbevise dem som allerede er skeptiske.

Mer interessant er det at forskningen heller ikke fører til tilstrekkelig handling hos dem som faktisk tror på den, det være seg regjeringer, næringsliv eller hver enkelt av oss.

Dette illustrerer at løsningen på de store samfunnsutfordringene finnes et sted bortenfor fakta, et sted som anerkjenner kompleksitet og kontrovers, og som skaper forståelse og grunnlag for å foreta vanskelige prioriteringer og avveininger mellom motstridende hensyn og verdier.


Fakta og verdier

Moderne politikk smykker seg med at den bygger på kunnskapsbaserte løsninger, noe som altså ser ut til å implisere mer fakta – harde fakta.

De humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene blir ofte beskyldt for ikke å levere slik faktakunnskap fordi de ikke setter to streker under svaret. Likevel går det an å hevde at det nettopp er denne kunnskapen vi trenger mer av fremover.

Disse fagtradisjonene bygger på en kompleks tilnærming til kunnskap, og i kjølvannet av dette kommer en erkjennelse av at et sikkert faktagrunnlag ofte kan være uoppnåelig.

Klima er nevnt, migrasjon, demokrati og ytringsfrihet er andre gode eksempler. Felles er at de er kompliserte temaer, og at politikken skapes i skjæringspunktet mellom fakta og verdier.

Hvor mange kvoteflyktninger skal vi ta imot? Flere, fordi vi er ett av verdens rikeste land, eller færre, fordi det er mer effektivt å hjelpe dem der de er?

Bør det åpnes opp for mer overvåking for å oppdage potensielle kriminelle, eller skal den enkeltes rett til personvern veie tyngst?

Har nynazister rett til å vise frem sine meninger ved å marsjere i gatene, eller bør samfunnet vernes mot hatytringer?

Dette er alle komplekse problemstillinger uten klare svar, og det finnes mange flere.

Postfaktasamfunnet, med forakten for fakta, er de fleste enige om at vi må bekjempe. Likevel må kanskje begrepet postfakta få et nytt innhold – nemlig erkjennelsen av at fakta alene ikke løser komplekse samfunnsutfordringer.

Håpet er derfor at vi vil se en mer problemorientert tilnærming til de store samfunnsproblemene i tiden som kommer.


Les også: