Thomas Hylland Eriksen har vunnet Akademikerprisen 2019. Samfunnsviterne tok en prat med ham rett etter han fikk nyheten. Intervju + videointervju

Siden 2008 har Akademikerne delt ut Akademikerprisen til personer som har utmerket seg med sin forskning og kunnskapsformidling. For første gang har en samfunnsviter fått prisen. Thomas Hylland Eriksen er en person som ikke bare forsker og lærer bort, han er også en godt synlig deltager i den offentlige samtalen der han er opptatt i å formidle i grensen der forskning møter samfunn. Han mener en av hans viktige oppgaver er å få de folka som ikke dukker opp i seminarrom på universitetet i tale.

 

 

Hylland Eriksen prater fort, veldig fort, men han har mye på hjertet. Han er også en type formidler som kan holde det gående i 20 minutter uten stopp uten at det føles langdrygt eller at han ikke nevner noe essensielt.

 

Vil du si at du har en akademiker-identitet, og hva består i så fall den i?

 

- Svaret er nok ja. Jeg har levd med studenter, forskningsprosjekter, kolleger og konferanser hele mitt liv, og mine lokalaviser heter Universitas og Uniforum, sier professoren til Samfunnsviterne over telefon.  - Jeg har også en irriterende tendens til å analysere og teoretisere mye av det som skjer rundt meg, — for noen fremstår det som en yrkesskade, for meg er det en måte å holde meg våken på, fortsetter han.

 

Hva er den største forsen vi som akademikere har i å forme samfunnsutviklingen, og hva er blindsonene våre?

 

- På vårt beste er vi gode til å se helheter og sammenhenger, gjerne uventede, vi stiller kritiske spørsmål til gjengse oppfatninger, og vi tror på kunnskap, noe som ikke lenger er en selvfølge. Samtidig er det alltid en fare for å bli virkelighetsfjern og i for stor grad la seg prege av boblen vi går rundt i, sier han etter litt betenkningstid. 

 

Hvordan ser du på det å være samfunnsviter innenfor «akademikerfamilien»; har det blitt lettere/vanskeligere, og hva tenker du om dette fremover?

 

Hylland Eriksen knegger. - Det går an å si at samfunnsvitere og humanister er de fattige fetterne til medisinere, naturvitere og noen andre. - Særlig vi som driver med kvalitativ forskning må kjempe for å få gjennomslag for prinsippet om at ikke alt kan telles og måles. På dette området var det nok bedre for noen tiår siden, fortsetter han. - Samtidig har vi våre nisjer, og mange samfunnsvitere har ganske stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Jeg tenker ikke bare på økonomene, men også sosiologer og statsvitere. Vi antropologer har mindre makt, men på en god dag kan vi bidra til den store samtalen ved å minne om at alt kunne ha vært annerledes, legger han til. Han tar en tenkepause før han fortsetter: - Nåja, kanskje ikke alt, men ganske mye. 

 

Hvordan bør vi som akademikere forvalte posisjonen vår som privilegerte, kanskje spesielt knyttet til tendensen rundt økende polarisering i samfunnet (foreløpig mer utenfor Norge, men også her)?

 

- Vi har ikke alltid så god selvinnsikt. Det handler om klasse og, som du antyder, privilegier. Polariseringen henger sammen med et tap av tillit og en ofte forståelig skepsis overfor bedrevitende eller mektige eliter. Her kan vi tydeligere markere at vi er klar over at vi tilhører disse elitene, samtidig som det ikke fratar oss retten til å delta i samtalen, eller uenighetsfellesskapet, som vi kan kalle det. Da blir det lettere for oss å bygge noen usynlige broer med troverdighet, avslutter han.

 

Uteprat med Hylland Eriksen

 

Tidligere i år filmet Samfunnsviterne et lengre intervju med Hylland Eriksen. Han hadde skrevet en artikkel i magasinet Samfunnsviteren der han oppsummerer samfunnsforskningen de siste 30 årene. Artikkelen, «tre vekstindustrier og en teoridebatt», reflekterer over forandringene som har preget forskningsmiljøene han er en del av, slik som informasjonsteknologien — men også endrede oppfatninger rundt kjønn, makt og ikke minst miljø og klima.

 

Det fulle intervjuet er på 15 minutter og kan sees under.