Samfunnsviterne vil bidra til et faktabasert og nyansert bilde av kvaliteten, dimensjoneringen og relevansen av samfunnsvitenskapelig og humanistisk utdanning i arbeidslivet og i samfunnet.

Vedtatt av hovedstyret i sak 6/15.

1. Samfunnsviterne mener at dimensjoneringen av norsk høyere utdanning i hovedsak fungerer tilfredsstillende i dag, og at det derfor kun er behov for justeringer. Samfunnsviterne mener forslaget fra ekspertutvalget for finansieringssystemet om å gi institusjonene uttelling for gradsgjennomføring i tillegg til dagens premiering av studiepoengproduksjon, er et godt grep som vil minske insentivene til overbooking på populære studier og øke institusjonenes insentiver til å få studentene til å fullføre.

2. Samfunnsviterne mener at det må være en ambisjon å gjøre best mulig utdanning tilgjengelig for flest mulig. At flest mulig finner sin plass og at færrest mulig faller fra underveis, forutsetter at flest mulig tar veloverveide valg og at alle får den oppfølgingen og veiledningen de trenger. Vi mener det må settes inn flere ressurser på gi studentene mer og bedre informasjon før de tar sine studievalg, enten det dreier seg om å velge fordypningsfag på videregående eller å velge mellom praktiske fagbrev og håndverksutdanninger eller universitetsutdannelser.

3. Samfunnsviterne mener at det ikke kan settes likhetstegn mellom akademisk kvalitet og etterspørsel etter ulike typer kandidater på arbeidsmarkedet. Arbeidsmarkedet vil alltid være i endring, og ingen kan forutsi hva morgendagens kompetansebehov vil være.

4. Samfunnsviterne mener at samfunnsvitenskap og humaniora er en essensiell del av samfunnets kunnskapsberedskap, og at det derfor er viktig å bevare bredden i utdanningstilbudet innenfor våre fagområder. Samfunnsviterne mener at utdannings- og forskningsinstitusjonene har et samfunnsansvar for å bevare et helhetlig utdanningstilbud innen human- og samfunnsvitenskapene, basert på samfunnets langsiktige behov for kunnskap.

5. Samfunnsviterne mener at universitetene har det nasjonale hovedansvaret for å bevare bredden innen samfunnsvitenskap og humaniora. Når det gjelder masterutdanninger med lave studenttall, mener Samfunnsviterne at dersom disse skal vurderes nedlagt, må det være utfra rene kvalitative hensyn, ikke hvorvidt faget gir lav inntjening for institusjonen. Utdanningsinstitusjonene har og skal ha høy grad av autonomi, men det stiller krav til at de er seg sitt samfunnsansvar bevisst.

6. Samfunnsviterne mener at det er en god idé å se på muligheter for nasjonal koordinering for å fremme differensiering og som alternativ til nedleggelse av fag. Slik vil en kunne sørge for at det nasjonale kunnskapsbehovet ivaretas i stedet for at et fag blir borte fra norsk akademia.

7. Samfunnsviterne mener det er nødvendig med en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom universitetene og høyskolene som sikrer sterke fag- og forskningsmiljøer innen samfunnsfag og humaniora. Der hvor det tilbys samfunnsvitenskapelige og humanistiske studier kun på lavere grad, bør det være i form av hele bachelorgrader som gir grunnlag for videre masterfordypning, istedenfor løsrevne enkeltfag og årsenheter.

8. Samfunnsviterne mener at våre fagretninger må sikres en fortsatt sterk og tydelig profil som klassiske universitetsfag. Vi mener også at det er fordeler med en viss minstestørrelse for et fagmiljø. Vi støtter ideen om at noen institusjoner og dermed noen fagmiljøer sammenslås der hvor det er hensiktsmessig for å fremme eksellens i utdanning og forskning og for å skape kapasitet for tverrfaglighet.

9. Samfunnsviterne mener at det er viktig at samfunnsvitenskapelige studier av høy kvalitet tilbys ved mange læresteder rundt i landet. Et samfunnsvitenskapelig fagmiljø, selv om det er av mindre størrelse, vil være med og skape positive ringvirkninger i nærmiljøet gjennom å bevisstgjøre arbeidsgivere og befolkning lokalt om hva samfunnsvitere kan bidra med.

10. Samfunnsviterne mener at det ikke er grunnlag for å si at det utdannes for mange samfunnsvitere og humanister i dag. Tvert imot viser samfunnsvitenskap og humaniora seg som lite konjunkturutsatt kompetanse som gir kandidatene høy grad av tilpasningsdyktighet i arbeidslivet. Lave ledighetstall for våre faggrupper indikerer at det er et misforhold mellom oppfatningen av lav arbeidslivsrelevans for samfunnsvitere og humanister og hva som er det reelle bildet (Støren og Wiers-Jenssen, NIFU 2014).

11. Samfunnsviterne mener det ikke er behov for adgangsbegrensning til utdanningene ut over de begrensningene markedet naturlig utøver i dag. Erfaringer fra innføring av strengere opptakskrav til lærerutdanningen i 2005 viser at høyere inntakskrav i seg selv ikke fører til høyere kvalitet på kandidatene som utdannes (With og Mastekaasa 2014). Med hensyn til å minske frafall underveis, mener Samfunnsviterne at ekspertutvalgets tilrådning med å gi institusjonene insentiver for gradsgjennomføring imøtekommer dette på en tilfredsstillende måte.

12. Samfunnsviterne mener at påstander som knytter samfunnsvitenskap og humaniora til overutdanning, feilutdanning og manglende arbeidslivsrelevans er feilaktige, misvisende og må tilbakevises. Manglende realfagsstudenter skyldes ikke at studentene velger samfunnsvitenskap i stedet. Samfunnsviterne mener at det heller ikke er grunnlag for å si at å ta mastergrad i samfunnsvitenskap er å overutdanne seg, slik det er blitt hevdet i mastersykedebatten. Der hvor noen andre fag er mer praksisrettet på bachelornivå, er bildet ofte motsatt for samfunnsvitenskap: Bachelorgraden er filosofi- og teoritung, mens det er på mastergrad at studentene virkelig får praktisk erfaring i å løse en egen case i form av masteroppgaven.