Det vises til invitasjon fra Kunnskapsdepartementet til å gi høringsuttalelse til rapporten Særfinansiering av utsatte humaniorafag. Under følger innspill fra Samfunnsviterne til Akademikerne vedrørende ekspertgruppens vurderinger.

1. Innledende

Samfunnsviterne vil innledningsvis berømme initiativet som er tatt ved å utrede muligheten for en særfinansieringsordning for utsatte humaniorafag. Humaniora kjennetegnes bl.a. av svært mange små fag og ekspertiser som er – og kan bli – viktige på en rekke sentrale samfunnsområder.

For at kunnskapsberedskapen i samfunnet skal være på et tilfredsstillende nivå, mener Samfunnsviterne at det er avgjørende å bidra til at fagmiljøer innen humaniora opprettholdes og videreutvikles.

Nedenfor er Samfunnsviternes punktvise vurderinger av ekspertgruppens analyser og anbefalinger.

2. Definisjonen av utsatte fag:

Ekspertgruppen har definert utsatte fag som et fag som er tenkt lagt ned ved en institusjon som tilbyr dette som siste gjenværende fag nasjonalt.

Samfunnsviterne mener at «utsatte fag» må ha en bredere definisjon. Ekspertgruppens definisjon fanger ikke opp utfordringer knyttet til rekruttering og gjennomstrømming ved studieprogrammene.

Rekrutteringen til humanistiske fag må tas med i beregningen. At det ikke er søkere til et studium gir dårlig kunnskapsberedskap. Siden institusjonenes grunnfinansiering i stor grad er knyttet til studentgjennomstrømning, får synkende studenttall raskt negative konsekvenser for forskningen.  Samfunnsviterne er derfor uenig i at fagets finansieringsgrunnlag ikke kan legges til grunn for at dette anses som «utsatt».

Humanistiske fag er ett av fagområdene der færrest fullfører doktorgraden, og det er store forskjeller mellom institusjoner og institutt når det gjelder hvorvidt kandidatene blir ferdige. Gjennomstrømning og fullføring på både bachelor-, master- og doktorgradsnivå bør dermed vektlegges når «utsatte fag» defineres.

3. Beredskapsløsning som modell

Ekspertgruppen har konkludert med at den mest hensiktsmessige formen for særfinansiering er en såkalt beredskapsløsning, som innebærer at det ikke etableres en ordning med permanent utlysning av midler, men en løsning som kan benyttes i gitte situasjoner.

Samfunnsviterne stiller seg kritisk til denne finansieringsmodellen. Ekspertgruppens vurderinger omfatter ikke den langsiktigheten som er nødvendig for at et fagmiljø skal få rom for å utvikle seg. Samfunnsviterne er også skeptisk til forslaget om at flere institusjoner bør konkurrere om tilleggsfinansiering, når det kun er en gjenværende institusjon som tilbyr faget. Det vil ta tid å bygge kompetansen opp igjen ved en ny institusjon. Den nyutviklingen som ekspertgruppen håper konkurranseutsetting vil bidra til , oppnås bedre ved å bygge opp fagmiljøet på ett sted over tid.

Samfunnsviterne anser ingen av de nevnte modellene som presenteres i rapporten som tilfredsstillende. Om man går for den foreslåtte beredskapsmodellen, må det i så fall gjøres en evaluering av ordningen etter 2 år.

4. Ekspertgruppens mandat

i) Samfunnsviterne er opptatt av fagutvikling og fornyelse og deler bekymringen om faglig «konservering» som dekanene uttrykker i rapporten.

Det må forventes at fagmiljøene tilbyr utdanninger som følger fagutvikling og forskningsfront og at de evner å sette det enkeltes fags kunnskapsgrunnlag inn i større samfunnsmessig kontekst, herunder insentiver til tetter tilknytning mellom arbeidsliv og akademia innen humaniora. Det vil bidra til å synliggjøre den relevansen et studium har for studentene selv og for samfunnet rundt. Det er også nødvendig at helt sentrale trekk i samtiden integreres som en naturlig del av utdanningen og i forskningen, f.eks. digital litteratur, digital kunst eller teknologihistorie. At fagmiljøene viser evne til nytenkning rundt de humanistiske fagenes innhold vil ha stor betydning for samfunnsrelevansen.

Ettersom ekspertgruppens mandat kun omfatter eksisterende fag, gis det begrenset rom for å diskutere samfunnsrelevans og nyutvikling. Rapporten stiller likevel spørsmål om det er behov for å finne en modell for tilleggsfinansiering for å sikre et samfunnsmessig godt tilpasset fagtilbud. Samfunnsviterne støtter en finansieringsordning som legger til rette for å styrke endringsevnen hos fagmiljøene.

ii) Ekspertgruppen er bedt om å se hen til den danske småfagsordningen i sin utredning. Samfunnsviterne mener at det også vil være av interesse å se på hvordan de andre nordiske landene finansierer små humaniorafag. I et intervju med Uniforum i desember 2019, viser bl.a. Frode Helland, dekan ved Det humanistiske fakultetet ved UiO, til forskjellene mellom Norge og Sverige: «Han trekker fram konservering som eksempel på et slikt fag. Det krever lab-fasiliteter, mye en- til en-undervisning og er veldig spesialisert. I Sverige er det finansiert i samme kategori som medisin, mens det i Norge driftes i den laveste kategorien.»

5. Oppsummerende

Samfunnsviterne ser positivt på initiativer til å bevare utsatte humaniorafag, men ikke i form av «kunstig åndedrett i 5-års sykluser». Dette skaper ikke robuste fagmiljøer. Langsiktighet er viktig, og dette oppnås best ved å bygge opp fagmiljøet på ett sted. Samfunnsviterne ønsker en ordning som tilbyr faste midler til alle, fremfor den konkurranseutsettingen som presenteres gjennom foreslåtte beredskapsløsning. Det må samtidig stilles krav til fagutvikling og fornyelse, og utvikling av insentiver til tetter tilknytning mellom arbeidsliv og akademia innen humaniora.

Med vennlig hilsen


Gunn Elisabeth Myhren
generalsekretær